Fra boken "Farlig fred" av Per Ø. Jevne
Boken omhandler den første kontingenten i UNIFIL (United Nations Interim Force In Lebanon) hvor forfatteren selv deltok.  Vi vil i en føljetong artikler presentere hele boken avsnitt for avsnitt. Boken gjengis med personlig tillatelse fra forfatteren. 

 

Og litt komisk var det også å se flere av de norske soldatene komme ridende på esler de hadde kjøpt av lokalbefolkningen for 75-100 dollar. Ganske raskt tok de etter de lokale eseldrivere, som med uforståelige hyl og rop fikk det sta dyret til å bevege seg. Eslene, som av nordmennene ble døpt jalla-scooter, ble brukt av vaktsoldatene i tjenesten, og det var faktisk det eneste dyret som ble tillatt holdt av soldatene. Skilpadder, hunder, katter og kameleoner ble forbudt av helsemessige årsaker.

 

Eslene fikk norske navn som Lorang, Harry og Ulf. Ulf var forresten hundetroppens "kjøretøy", men det ble truet med avlivning av Ulf gjentagne ganger, da dens skryting utover kvelden mildt sagt virket forstyrrende. Men en bøtte vann i hodet fikk Ulf som oftest til å falle til ro.

 

Avlivet ble imidlertid både en hane og en høne, til tross for at de var svært så fredsommelige. Hanen ble avlivet av hensyn til dens matnytte, mens hønen ble snikmyrdet! Det begynte med at to av soldatene på en tur til Tiberias kom til å dumpe inn på et fjærkremarked, hvor salget gikk livlig. Men borte i en krok fikk de to soldatene øye på en pjuskete høne, som ingen fattet interesse for. Guttene syntes synd på fjærkreet. og bestemte seg for å kjøpe det og ha som maskott i leiren. Der ble høna stelt godt med, soldatene gikk tur med den og ga den av og til en liten dram. Men en dag mente de to at høna trengte selskap, og de gikk derfor til innkjøp av en stolt hane, som de bragte inn i leiren. Men noe kjærlighetsforhold oppsto ikke mellom de to fuglene, og det ble bestemt at hanen skulle avlives til fordel for sultne soldatmaver. Men hønemor fikk leve en stund til. Imidlertid oppdaget den ene soldaten en dag at høna, som bare minutter tidligere hadde nippet seg forbi hans feltseng og ut av teltet, lå død utenfor - snikmyrdet av ukjente menn. Dødsårsaken sies å være enten brukket nakke eller gassing, men det er uvisst om den virkelig ble gasset i hjel eller om en brutal soldat hadde vridd om nakken på fuglen. Død var den i alle fall.

 

Oppe i byen Rachaya el Foukhar, hvor Kompani 2 holdt til, holdt en løytnant på å brenne inne med femti leirkrukker. Disse krukkene var typiske for distriktet og ble en populær souvenir blant soldatene. Pottemakeren som lagde krukkene, var en av de få innbyggerne som var igjen i denne utbombede byen, og bestillingene strømmet inn til ham. De fleste ville også ha navnet sitt malt på krukken, samt dato og navnet på byen.

 

Vår løytnant bestilte femti krukker, og avtalte med pottemakeren at hans navn skulle stå på den ene krukken. Men det må ha oppstått en del språklige misforståelser, for stor var løytnantens forbauselse da han en dag kom ned til pottemakeren og så at hans navn var malt på alle femti krukkene. Til alt hell var ikke krukkene blitt brent, så løytnanten fikk forhindret at ham navn ble mangfoldiggjort

 

Militærpolitiet ble også årsak til en skadefro latter. MP ga beskjed til alle bataljonens sjåfører at de måtte dempe ned hastigheten når de var ute og kjørte. En god del råkjøring var blitt observert, og man ville helst unngå ulykker med de hvitmalte FN-kjøretøyene. Men fnislatteren var ikke til å unngå, da en MP-bil kort etter at denne formaning var gitt, selv kjørte utfor veien og veltet ved den israelske grensebyen Metulla.
Historien om "Den store menneskejakten" kalte også på latteren, selv om historien til å begynne med var alvorlig nok. Det begynte en kveld ved 22.30-tiden i byen Ebel es Saqi. Vi var 14 befal i huset hvor dramaet startet, og de fleste hadde gått til ro for natten. Men en tre-fire befal satt ute på altanen og tok en drink eller tre før de skulle avslutte dagen, og stemningen var god. Plutselig roper en kaptein inne fra et av rommene at han så et fremmed ansikt mot vinduet og at han hørte taslende skritt i gresset. Alarm på brakka. Og nå var det flere som hørte taslende skritt. En løytnant grep geværet og ropte at vi skulle bare slappe av, han skulle beskytte oss. Hvoretter han sprang ut i nattemørket. En annen løytnant veltet glasset da han grep etter sin Luger og gikk ned på kne utenfor huset for å dekke den første løytnanten. En fenrik feide ut av døra og ned til hundestallen, hvor han i mørket famlet seg frem til det han trodde var sin egen schäfer. Dette teamet, hund og mann, ble straks døpt Task Force One, og fenrik og hund la i vei gjennom gresset bak huset. Den tidligere nevnte løytnant med geværet snublet seg frem gjennom gresset, over gjerder og steinrøyser med Task Force One i hælene. Men den ukjente fremmede ble ikke funnet, selv om det til stadighet ble hørt taslende skritt både her og der. Løytnanten med geværet gikk plutselig over ende på toppen av et steingjerde, og fenriken mistet kontrollen over sin veldresserte hund. Bikkja gjorde det den var opplært til, kastet seg frem og bykset mot den "Ukjente", hvorpå den bet seg godt fast i løytnantens ene ben.
"Den store menneskejakten" ble brått avsluttet. Neste morgen viste det seg, da vi alle våknet av et forferdelig hundeleven i huset, at den ivrige fenriken i nattens mulm og mørke hadde tatt feil bikkje ut av buret, nemlig den argeste av de åtte FN-hundene. Men at det var fremmedfolk ute og gikk den natten, var ingen av de impliserte i tvil om.

 

En del av den lokale befolkning ble riktig gode venner med soldatene, og soldatene på sin side lærte villig fra seg noen norske gloser. Spesielt lærte en del av lokalbefolkningen seg til å hilse på norsk, men det de ikke var klar over, var at det nordmennene hadde lært fra seg, ikke var helt korrekt. En av offiserene som besøkte en kontrollpost ble møtt av en bonde, som smilende kom bort til offiseren og hilste: - God dag mann økseskaft!

 

Det er i slike tilfeller det er vanskelig å holde seg alvorlig. Som når en eldre bonde vinket mot en og sa: - God dag, kjøtthue!
Og siden vi her har nevnt en del dyrehistorier, kan det også refereres til en situasjonsrapport, hvor det sto nevnt følgende: Post 4-8 melder om rekord: I en Mercedes personbil ble det fraktet 12 personer, i bagasjerommet 4 geiter.

 

En annen historie som gikk på folkemunne i bataljonen, er ikke helt rimelig, men vedkommende sjåfør som fortalte den, krevde å bli trodd. Sammen med en offiser var han en dag på tur mot en av våre poster. De kjørte i en Landrover, og ved en skarp sving i veien måtte sjåføren bråstoppe på grunn av en flokk geiter som ikke ville flytte seg, til tross for at bilhornet ble brukt flittig. Gjeteren tok da resolutt sin hagle og smelte av to skudd i luften, hvorpå befalingsmannen hev seg ned på gulvet i bilen, trakk sin pistol og ropte: - Meg skal de i alle fall ikke få tatt levende!

 

Vår feltprest, Knut Einar Rugsland fra Eidsskog i Hedmark, var en impulsiv kar med velutviklet humoristisk sans, og hans popularitet blant FN-soldatene var stor. Men svært ofte var han plaget av det vi kalte jalla-mave, noe som resulterte i hyppig klesvask. En dag mens han nok en gang sto ved vaskeplassen og vasket sine bukser, fant en av offiserene på at han skulle teste alarmsystemet over leirens høyttaler. Presten ante fred og ingen fare da alarm-signalet plutselig runget gjennom leiren, og som den gode soldat han var, utførte han øyeblikkelig det han skulle gjøre ifølge instruksen, nemlig søke dekning straks. Presten slapp det han hadde og jumpet ned i nærmeste hull, hvilket var det tre meter dype hullet for avfallsvannet fra vaskeplassen. Og presten gikk til bunns. Han var oppe i vannskorpen og ropte om hjelp et par ganger, før ropene ble hørt og han ble dratt opp på det tørre. Men stor og tung som presten er, var det nære på at han også dro sin redningsmann ned i hullet. Og alarmsystemet hadde bestått sin prøve.

 

Presten var for øvrig en snartenkt kar, og en mann som aldri lot anledningen til å preke Guds ord gå fra seg. Under en gudstjeneste i byen Cheeba kunne en av vaktpostene ikke være til stede på grunn av vakttjenesten, noe som kom presten for øre. Da han var ferdig med sin gudstjeneste og hadde lyst velsignelse over alle de tilstedeværende, gikk han bort til troppens radio og grep mikrofonen. - OP 4-8, dette er presten. Gud velsigne deg. Over og slutt.

 

Løytnant Kjell Bye i Kompani 2 fylte år en gang i sommer, og som presang fikk han av soldatene overrakt eselet Lorang. Eselet, som gikk best på havre og gulrøtter, var imidlertid en erotisk herremann, og hans nattlige skryt satte løytnantens tålmodighet på en hard prøve. Men vennskapet var likevel så stort mellom de to, at da Lorang en natt slet seg løs for å kunne stifte nærmere bekjentskap med et hunnesel i nabolaget, ble han hentet inn og tjoret til sin påle. Løytnant Bye fikk også bløtkake av soldatene på sin fødselsdag. Under det selskapelige samvær kom kokkene med en lekker bløtkake på et fat. Den var høy og fin og lyste av hvit, herlig krem. Kaken var pyntet med druer, bær og ananas, og løytnantens tenner løp i vann da kaken ble satt foran ham. Men stor var forbauselsen da han skulle ta det første stykket. Kaken var nemlig laget av knekkebrød og barberskum, og således ikke spiselig. Men staselig var den.

 

Det var ikke fritt for at vi gapskrattet da vi utpå sommeren fikk tilsendt flere kasser med hvite forsvinningsdrakter og såkalte tåladder for hele bataljonen. Riktignok hadde vi ved avreise fra Norge fått utlevert snebriller, men at vi skulle få ytterligere vinterutstyr hadde vi ikke regnet med. Det hele ble returnert til Norge, men et par uker senere var det atter på plass i syd-Libanon. Nå manglet det bare at vi fikk ski og klistersmøring. Sne kommer det riktignok oppe i fjellene, men den blir bare liggende kort tid før den forsvinner. Tåladder var i alle fall noe vi aldri fikk bruk for.