Etter en hektisk periode med telefonoppringninger og advarsler, skyting, bråk og infiltrasjon, inntraff selvsagt roligere perioder, da vi fikk anledning til å koble av så godt det lot seg gjøre. Det var riktignok ikke mange rekreasjonsmuligheter vi hadde i leiren, men i hovedkvarteret ble det opprettet bar for både befal og menige.

 

 

 

 

Soldatenes har het "Ludvig Bar", oppkalt etter Kjell Aukrusts berømte piggsvin. Soldatene skrev et brev til Aukrust og spurte om tillatelse til å bruke navnet, og Aukrust rådførte seg med Ludvig og Solan Gundersen, som til slutt ga tillatelse til at navnet ble brukt. Solan var riktignok sterkt i tvil om den melkedrikkende

Ludvigs navn passet på en bar i syd-Libanon, men han ga seg omsider!

 

Det ble også innkjøpt elektronisk orgel, som ble plassert i soldatenes bar, og ved spesielle anledninger ble det arrangert grillaften med tilhørende elektronisk musikk. Det ble ofte noen livlige kvelder.
Velferdstjenesten fungerte også bra med de midler den hadde til rådighet. Det var filmfremvisning hver kveld, og kinoen var på taket av Ludvig Bar. En gang kom det også forespørsel fra unge falangistsoldater om å få overvære kinoforestillingene, men dette fant ikke bataljonsledelsen å kunne gå med på. De fikk nøye seg med lyden, som bar langt i den tropiske kvelden.

 

På kong Olavs fødselsdag den 2. Juli arrangerte den norske FN-bataljonen stafett mellom deltagere fra de øvrige FNnasjoner. Men bare det franske laget møtte opp, de øvrige nasjoner ble stoppet i et av falangistenes sjekkpunkter på veien, og ble forhindret fra å komme frem i tide. Franskmennene slo for øvrig nordmennene i denne stafetten med solid margin. Av andre velferdstiltak som ble svært populære, var de såkalte bibelturene til Jerusalem og andre steder kjent fra våre skoledagers bibelhistorie. Feltpresten var leder på disse to dagers turene, som hadde et meget interessant program å by på.
Selv om det var varmt kunne man til stadighet se en eller annen ivrig trimmer, som enten løp langs veiene i området, spurtet avsted på rulleski eller drev med vektløfting og ballspill. Midt på dagen fikk trimmere beskjed om å ta det med ro, og det var helst i de lune ettermiddagstimene slik fysisk fostring foregikk.
Men til tross for at mulighetene til adspredelse var begrenset, lot det ikke til at noen kjedet seg. Det var alltid noe å henge fingrene i rundt teltveggen eller forlegningshuset.

 

Et annet velferdstiltak var også å utgi leiravis for soldatene. Bare noen få uker etter vår ankomst til syd-Libanon kom det første nummer av Blue Beret ut. Det var en åtte-siders offset-avis med bilder og artikler fra den norske FN-soldatens hverdag. Det kom ut i alt seks nummer, og avisen ble populær både hos soldatene og deres pårørende hjemme. I stedet for å skrive brev, puttet ofte soldatene Blue Beret i en konvolutt og sendte den hjem. Avisen hadde eget mørkerom i leiren, og trykkingen foregikk i Haifa. Riktignok hadde ikke trykkeriet bokstavene æ, ø og å, men det ble brukt svensk å og ö og å ble trykt á. Avisen kom ut i et opplag på 1000, og det var hyggelig å se at den ble revet bort, som det heter.
Shopping-turer var også et populært tiltak. Ofte benyttet soldatene anledningen til å stoppe en times tid i byen Schtaura på vei til Beirut, og i en av byens største souvenirforretninger kunne man gjøre en god handel. Varene var priset "special for UN", hevdet forretningens innehaver, men spesialprisene kunne vel diskuteres. Likevel, med våre for holdsvis gode lønninger var ikke prisene på smykker, ur og klær avskrekkende.

 

I Beirut var også mulighetene til gode kjøp til stede, men samtidig kunne man også risikere å bli grundig lurt. Det kunne man for øvrig også i Israel, om man ikke passet på. En av soldatene skulle kjøpe et diamantsmykke til kona, og prisen i forretningen i Tel Aviv var 300 dollar. Soldaten ba om å få låne med seg smykket en ukes tid, noe som var ganske vanlig, og han deponerte ti dollar og fikk smykket med seg. Hos en gullsmed i Oslo ble det raskt fastslått at diamantene var dårlig slipt, innfatningen dårlig, og gullet i smykket var lagt tynt utenpå en metallegering. Og på toppen av det hele, det genuine israelske smykket var "Made in Hong Kong".

 

I Beirut kunne man prutte på prisene, spesielt i basarene. Kjøpmennene begynte gjerne med en pris som lå 200 prosent over det normale, og man måtte bare stå på og prutte på harde livet for å få prisen ned på det man antok var et rimelig nivå. Men likevel tjente nok den "fortvilte" handelsmannen grovt på oss.
Smykker av gull og andre edle metaller kunne vi kjøpe i Damaskus i Syria, og handleturene dit ble meget populære. Etter hvert som vi etablerte oss og fikk stabilisert tjenesten, ble det god anledning til å kunne komme seg ut og handle. Og pengene satt løst i soldatenes lommer.