Den 4. Juli skjedde noe som markerte en viss forandring i holdningen både for nordmenn og PLO-soldater i området. Og én hendelse viste tydelig at det var kommet en hardere kjerne geriljasoldater inn i det norske området.

 

 

 

 

I forbindelse med at to PLO-soldater i sivilklær ble avvist av en norsk vaktpost i Rachaya el Foukhar, slo den ene PLOmannen plutselig til nordmannen i maven. Soldaten fra Kompani I kvitterte øyeblikkelig og nærmest med en refleksbevegelse ved å slå geværkolben i ansiktet på PLOmannen. "PLO fikk et blått øye," sto det i rapporten. Men å få et blått øye, eller i det hele tatt å bli behandlet slik av den fredsbevarende styrke, krevde hevn! Og hevnen kom to dager senere.
En norsk soldat på vei mot vannposten i Rachaya el Foukhar ble plutselig beskutt, og skuddene havnet bare fem meter fra ham. Umiddelbart etterpå ble det fra den innesluttede PLO-gruppen sendt en rekke skudd mot det norske kompaniets hovedkvarter i Rachaya el Foukhar, og deretter ble en norsk patrulje tatt under direkte ild.

 

Men nå var begeret fullt, også for nordmennene, og de gikk øyeblikkelig i stilling og besvarte ilden med sine maskingeværer og AG3 automatgeværer. Under denne trefningen ble soldat Svein Johansen truffet av et skudd i maven. Skuddet gikk videre gjennom underarmen og knuste denne, men maveskuddet var heldigvis ikke alvorlig.

 

Den norske styrken trakk seg nå bakover mens den stadig besvarte ilden, og ildgivningen varte i hele tre kvarter før den stilnet av. Ambulanse fra sykestuen i Ebel es Saqi var raskt på pletten, og det ble bestemt at helikopter skulle rekvireres til den sårede norske soldaten. Som vanlig var helivingen raskt på plass og fløy Johansen til sykehuset i Haifa.

 

Etter denne skuddvekslingen, hvor nordmennene avfyrte omkring 350 skudd, dro norske offiserer til området for å utbe seg en forklaring fra PLO-gruppen. Men som vanlig, det var ingen særlig troverdig forklaring som ble gitt, og de norske offiserene forlangte et møte med ansvarlige PLOledere neste morgen i byen Kaoukaba.

 

Oberst Vigar Aabrek og et par av hans nærmeste medarbeidere troppet opp til fastsatt tid. PLO-folkene ventet, smilende og med hendene fremstrakt til en riktig hyggelig håndhilsen. De norske offiserene gjorde korrekt honnør og marsjerte forbi de fremstrakte hender og inn i konferanserommet. Nye forsøk på å trykke de norske offiserer i hendene førte ikke frem, og det hele endte faktisk med at PLOfolkene lusket ut, satte seg i sine biler og kjørte vekk.

 

Det var tydelig for PLO-foIkene at nordmennene nå ikke fant seg i mer tøys og svevende forklaringer. Her ble det satt hardt mot hardt, og slike umotiverte hendelser - sett med våre øyne - kunne ikke tolereres.
Da den nevnte skytingen fant sted, var bataljonssjefen ute av vårt område, og han kom inn i ops-rommet kort etter at skytingen var over. Hans første kommentar da han fikk en redegjørelse for hendelsen, var: - Her kan man altså ikke snu ryggen til før de folkene begynner å bråke. Makan ...

 

Det gikk pressemelding hjem den kvelden, og selv om den var nøktern i sin utforming, var den likevel dramatisk nok. Norske soldater i kamp med PLO. En mann såret, 350 skudd avfyrt fra vår side under den tre kvarter lange skuddvekslingen.

 

Og atter en gang, hva ville folk hjemme tro nå? Nå ville vel frykten igjen bre seg hos de pårørende? Brev til soldatene noen dager etter skyteepisoden tydet på det. Ordlyden i en del av brevene var omtrent slik: - Nå må dere se å komme dere hjem. FN kan da ikke holde dere der nede nå, slik situasjonen er. Forsvarsminister Rolf Hansen forsikret jo før dere dro, osv ...

 

Jo, vi fikk riktignok høytidelige forsikringer både fra forsvarsministeren og andre, at så snart vi ble direkte involvert i krigshandlinger, skulle man vurdere å trekke den norske styrken ut. Husker dere det?
Men i løpet av den første seks-måneders perioden var den norske styrken i kamphandlinger flere ganger, og ifølge våre egne normer var dette krigshandlinger. Selvforsvar, vil nok mange si. Ganske riktig, vi måtte forsvare oss selv, men spørsmålet er hvor ofte skal man bli innviklet i slike "selvforsvars-episoder" før det offisielt vil hete at vi er i kamp? Vi hadde de første fire månedene tre sårede soldater, og mange spurte seg selv når verre ting ville skje. At det er en farlig fred vi hanskes med, er det ingen av de norske soldatene som tviler på.

 

Likevel skal det ikke legges skjul på at vår tilstedeværelse ganske sikkert hadde en dempende virkning på de forskjellige parters eventuelle krigslyst, og at situasjonen sikkert ville ha vært adskillig mer spent om ikke FN hadde dannet en buffersone mellom falangister og PLO.

 

En gang utpå sommeren ringte falangistlederen major Haddad til vårt ops-rom og ga beskjed om at militsiaen i hans område ville åpne ild mot oss klokken 12 samme dag. Årsaken var at militsiaen fremdeles ikke hadde fått noe svar fra Beirut om sin militære status.

 

Det ble gitt klar beskjed om at skytingen ville starte klokken 12, og det ville bli skutt mot hovedkvarteret vårt i Ebel es Saqi med tungt skyts. Det ble derfor innført høyeste beredskap i leiren, "Gaupe", som ordren het, og hjelm og splintsikker vest ble tatt på. Arbeidet gikk ellers som vanlig, men våpnene lå innen rekkevidde.

 

Utenfor vårt kontorbygg arbeidet en libanesisk familie i haven foran huset vi hadde okkupert som bolighus, og de visste intet om truselen fra Haddad.

 

Klokken ble 12, men intet skjedde. Noen minutter senere smalt det imidlertid kraftig to ganger, og det dirret i murpussen i huset. Vi sprang straks i dekning inne i huset, men så forbauset at familien satt rolig under et oliventre og inntok sin lunsj. Men så hørte vi lyden av jetfly over oss, og forsto hvor drønnene kom fra. Flyene hadde gått gjennom lydmuren, en daglig foreteelse, men denne dagen var vi så spente og på tå hev, at selv det minste smell fikk oss til å skvette i dekning.

 

Samme formiddag hadde for øvrig operasjonsoffiser, kaptein Tormod Haarberg, kjørt inn til Metulla, hvor han til den israelske liaisonoffiseren sa at de fikk sørge for at Haddad holdt seg i ro. Falangistene var på en måte israelernes forlengede arm i syd-Libanon, og kaptein Haarberg sa at det derfor var israelernes oppgave å sørge for å holde falangistene i ro. Og om Haddad startet skytingen som planlagt klokken 12, ville den norske bataljonen holde israelerne ansvarlig, sa kaptein Haarberg.
- Dessuten, sa kaptein Haarberg, - akter jeg å ringe til den norske ambassade i Tel Aviv og orientere dem om situasjonen, og samtidig si at vi vil holde Israel ansvarlig dersom falangistene begynner bombardering av Ebel es Saqi.

 

Den israelske liaisonoffiseren ble noe betuttet etter denne salven, og han forsøkte å forklare at Israel ikke hadde noen kommandomyndighet over Haddads styrke.
- Like fullt akter jeg å varsle vår ambassade, svarte Haarberg. Få minutter senere hadde han ambassaden på tråden, og de ble informert om hva som var i ferd med å skje. Og det hele roet seg uten at skudd ble løsnet mot oss. Denne gang.