- Hassan! Lever Hassan?  Gutten som stiller dette spørsmålet sitter i grøftekanten ved siden av en av våre ambulanser og stirrer på de norske soldatene, som kommer bærende med to bårer. På bårene ligger to lerretsposer, og inne i posene restene av to mennesker som for en time siden var driftige libanesiske bønder.

Gutten, omkring 18 år, klarer nesten ikke å holde tårene tilbake der vi kommer ut av minefeltet med de to bårene. Oppe i veien står 40-50 mennesker og stirrer ned på oss. Noen av kvinnene slår hendene for ansiktene og gråter stille da de får se de to bårene.

 

18-åringen stirrer nesten bedende på oss. En av sanitetssoldatene sier at Hassan er ok. Hassan på sykehus. Gutten faller sammen på veien og gråter uhemmet. Soldatene setter bårene forsiktig fra seg og siger sammen i den intense formiddagsvarmen. I det fjerne hører vi lyden av helikopteret, som forsvinner sydover.

 

Det var ved 7.30-tiden en juli-morgen det hele begynte. Nede i Ebel es Saqi kunne vi høre et par dumpe drønn et stykke unna. Vi reflekterte ikke særlig over smellene, dette var jo noe vi hørte daglig. Men bare noen minutter senere kom det beskjed om at seks sivile libanesere hadde gått inn i et nytt minefelt nede i dalen bak Ebel es Saqi. Noen var såret, noen var visstnok drept, man visste ikke sikkert.

Sanitetstroppen ble øyeblikkelig satt i høyeste beredskap og helikopter rekvirert fra Naqura. Og etter hvert fikk vi vite hva som hadde skjedd. De seks libaneserne var gått ut om morgenen for å se til sine oliventrær, og de hadde fulgt en gammel kjerrevei, en vei de hadde brukt tidligere og som de kjente godt. Plutselig trår den ene av bøndene på en personellmine, han blir slengt til værs og faller ned på en ny mine. Han dør momentant, det samme gjør mannen som går rett bak ham. Splintene suser omkring og sårer tre

andre lettere, mens den sjette blir alvorlig skadet i benet, hånden og øynene.

 

Mineryddere fra pionertroppen ble straks sendt inn i området for å rydde en sti gjennom minefeltet, og da helikopteret ankom, hoppet lege Jan G. Mjørud og en fra sanitetstroppen ombord. Bare få minutter senere var helikopteret over ulykkesstedet, men det var ingen plass hvor flyveren, fenrik Peer Olav Eriksen, kunne sette flyet ned, og legen og hans assistent hoppet ut mens helikopteret svevde et par meter over den hardt sårede libaneseren. De begynte straks å behandle mannen, som hadde fått revet av den ene foten, en finger og skadet begge øynene. Et par meter nedenfor lå de to døde, hundre meter unna lå deres døde esel. De tre andre, som var lettere skadet, hadde kommet seg ut av minefeltet og ble behandlet av våre sanitetsfolk.

På begge sider av den sårede lå det tett i tett med miner, slik at det var livsfarlig å bevege til noen kant. De to arbeidet intenst med den skadede og klarte å stoppe blødningene.

Nå var også minegjengen kommet inn i området, og den klarte å rydde et område på noen få kvadratmeter rundt ulykkesstedet. Oppgaven var uhyre vanskelig, for minene lå så tett at det omtrent var umulig å sette en fot på bakken uten å komme borti dem.

 

Flere sanitetsfolk og mineryddere var nå på vei inn i området fra en annen kant, og vi beveget oss forsiktig fremover mens en soldat "proddet" en sti vi trygt kunne gå langs. Det var et par kilometer å gå før vi var fremme ved ulykkesstedet, og sanitetssoldatene jobbet hardt og effektivt med den sårede, som lå på en båre og ynket seg. Noen tok seg av benet, andre av hånden og øynene. Tett inntil den sårede og sanitetsfolkene sto en kamerat av den sårede. Han stirret bare stumt ned i bakken, men omsider tok han seg sammen og gikk ned til de to døde kameratene og tok vare på deres penger og de verdisaker de måtte ha på seg. Rundt det hele lå avrevne kroppsdeler, og fluene hadde allerede begynt å surre rundt mannen som hadde fått revet opp hele kroppen. Midt inne i minefeltet lå en blodig gummistøvel.

Etter en halv times tid ble helikopteret atter tilkalt, nå for å hente den sårede mannen - Hassan - og ta ham med til hospitalet i Haifa. Heller ikke denne gang kunne flyveren lande, og han lot helikopteret henge like over bakken mens sanitetsfolkene fikk løftet den sårede inn i flyet. Bakken skrånet kraftig oppover, og det var vanskelig å holde helikopteret i en slik posisjon at rotoren ikke tok borti noe. Men hele denne operasjonen gikk godt, og helikopteret lettet og la kursen sydover mot den israelske grense.   De to drepte ble lagt i lerretsposer og båret ut av området langs den oppmerkede stien, hvor et gult merkebånd viste veien.

Fremme ved ambulansen ble vi møtt av den unge gutten, som brøt sammen og gråt da han hørte at Hassan hadde overlevd, og at han sannsynligvis ville komme seg igjen. Det viste seg senere at Hassan fikk beholde synet på det ene øyet.

 

Menneskene oppe i veien begynte nå å rusle sakte oppover mot Ebel es Saqi igjen, og en halv time senere var den ellers så tomme kirken i Ebel es Saqi fylt av mennesker som gråt og jamret høyt.   De to drepte ble kjørt opp i byen, og begravelsen skulle skje allerede samme dag. Men før begravelsen kunne finne sted på den overgrodde kirkegården, måtte minegjengen atter en gang ta frem sine lange stenger - prodder. Denne gang for å mineklarere kirkegården.

Denne episoden ble knapt nok nevnt ute i den store verden. Det er ikke slike historier verdenspressen gjerne vil ha. Dette var ikke dramatisk nok. Helst skulle det være våpen og kamphandlinger i artiklene. Men for dem som var med på aksjonen, var episoden viktig nok, og takket være dristighet og faglig dyktighet ble aksjonen vellykket.

 

- Beklageligvis ble to drept, sa lege Mjørud etterpå. - Men vi klarte å redde ett liv, og det er vi glade for.
Og Hassans kone var også glad, det samme gjaldt selvsagt hele hans familie og alle hans venner. Etter seks ukers behandling i Haifa kom Hassan hjem til Ebel es Saqi. Og da ble det fest.

Men det hører også med til historien at da vårt militærpoliti samme dag ulykken skjedde, skulle registrere minefeltet, kom det beskjed fra major Haddad om at nordmennene fikk ett minutt på seg til å komme seg ut av området. Gjorde de ikke det, ville han straks åpne ild mot oss!

Og nordmennene forlot området. Det hadde sannelig vært nok død og ødeleggelser den dagen.