Bataljonens sjåfører kjørte av og til med hjertet i halsen. Ikke bare var veiene meget dårlige i distriktet hvor den norske bataljonen lå, men sjåførene hadde til stadighet minefaren i tankene. Veiene ble riktignok mineklarert hver morgen før noen fikk kjøre ut fra området, men vi hadde tilfeller der det ble lagt miner i veibanen etter at veipatruljen hadde klarert veien. Heldigvis ble slike ting oppdaget i tide og som oftest av sivilbefolkningen, som varslet oss når de oppdaget noe mistenkelig. Gjetere var særdeles oppmerksomme på forandringer i veien de til daglig benyttet når de dro ut med sine flokker av sauer eller geiter.
En annen trusel vi ofte fikk, var truselen om kidnapping av sjåfører og mannskaper på bilene. Slike trusler kom spesielt etter spente situasjoner, og de ble fremsatt av PLOgeriljaen i området. Når vi fikk disse truslene, eller mistanke om at slike trusler ville bli satt i verk, stoppet all trafikk med våre kjøretøyer, inntil faren var over.

 

 

Men så skjedde det at seks av de norske soldatene en dag virkelig ble kidnappet. Ikke av PLO, men av major Haddads menn, som kom med meget skremmende trusler mot de kidnappede. Bakgrunnen for kidnappingen, som skjedde i juli, var en episode som hendte i Ebel es Saqi. Og det var en lokal handelsmann som var den indirekte årsaken til episoden. Han satt inne i byen og solgte brus, sigaretter, souvenirer og annet småtteri da en bil med sivilkledde falangister kom inn i byen. De kjørte rundt i de trange gatene en stund, før de stoppet foran handelsmannen og ba om å få kjøpe noe leskedrikk. Nå var ikke handelsmannens politiske oppfatning den samme som hos falangistene, og fiendskapet var åpenbart. Handelsmannen nektet å selge noe til falangistene, og en av falangistene hoppet ut av bilen, grep en stor stein og slo handelsmannen i ansiktet. En unggutt som så dette, sprang oppover veien for å varsle vårt ops-rom, men en av falangistene trakk en skjult pistol og sendte et skudd etter gutten, heldigvis uten å treffe. Men nå ble vårt militærpoliti alarmert, og de hissige falangistene ble bragt inn til MP for avhør. Dette fikk Haddad snart rede på, og han kjørte opp mot bataljonens hovedkvarter med fire tanks og to PPK (Pansret Personellkjøretøy). Han forlangte å få sine folk utlevert, men fikk beskjed om at de først skulle avhøres i forbindelse med skyteaffæren. Da Haddads kjøretøyer skulle snu på veien for å kjøre tilbake til Marjayoun, kom et av kjøretøyene utenfor veibanen og kjørte på en mine. Ingen ble skadet, men kjøretøyet ble delvis ødelagt.

 

Kort tid etterpå fikk bataljonsledelsen beskjed om at de hadde tatt seks av våre folk og at de truet med å henrette dem om ikke de arresterte falangistene ble sluppet fri. De seks som var tatt, var sjåfører og hjelpere på bilene, deriblant vår proviantforvalter, kaptein Per Johnsen, og to av hans menn. De kom fra Qiryat Shmona med proviant og ble stoppet ved falangistenes veisperring nedenfor Marjayoun ved 14-tiden. Bilen deres ble vinket ut av veien, og de tre fikk beskjed om å komme ut. I det samme kom major Haddad kjørende, og han gikk bort til kaptein Johnsen og hilste, Johnsen hilste tilbake. Major Haddad var svært så høflig og spurte hvordan det sto til, og Johnsen sa: - Jotakk, bare bra, men hva er det som står på her?
- Bataljonen har tatt noen av mine folk, svarte Haddad.
- Og nå vil militsiaen her ta gisler. Hvilket er dere!
- Vil da major Haddad være så vennlig og gi beskjed til bataljonen om at vi er tatt som gisler, sa kaptein Johnsen.
- Det bør de jo få vite, hvis ikke er det ingen vits for dere å ta oss.
Og fortsatt med utsøkt militær høflighet lovet Haddad å gi beskjed om dette.
De tre gislene ble nå beordret opp i en lastebil og kjørt til Marjayoun, hvor de ble sperret inne i et lite kjellerrom på en ganger to meter etter å ha blitt kroppsvisitert.
- Hvor lenge skal dere holde oss her? spurte Johnsen en av falangistene.
- Minst to år, svarte falangisten og gliste idet han låste kjellerdøren.
- Jaja, svarte kapteinen fra Vestlandet. - Da har vi sannelig god tid!
Etter en times tid ble ytterligere to norske sjåfører presset inn til de tre. Det var Rune Bringslimark og Svend Otto Sundby, som hadde kommet kjørende fra vårt verkstedkompani i byen Tibnine da de ble stoppet ved et sted som heter Taibe. De ble nokså røft behandlet da de nektet å levere fra seg sine våpen, men med en maskinpistol i ryggen måtte de adlyde ordren.

 

Det var nå fem mann i det lille rommet. Den sjette som ble stoppet av falangistene, var sjåfør Per Kristoffersen, som brutalt ble revet ut av bilen og truet med lemlestelse. Det var ikke måte på hvilke grusomheter falangistene skulle begå mot ham, men til alt hell ble han sluppet løs kort tid etter og fikk beskjed om å kjøre vekk. Kristoffersen lot seg ikke be to ganger.
Inne i bataljonen hadde de fått høre om de fem gislene som satt i Marjayoun, og nordmennene fikk beskjed om å slippe løs de to falangistene straks. Hvis ikke, ville de fem gislenes skjebne være uviss. Falangistene fikk svar tilbake om at de to som var i avhør, skulle slippes fri så snart alle nødvendige opplysninger var tatt.

 

De fem i Marjayoun led ingen nød. Etter en tid fikk de 7-Up å drikke, senere fikk de brød og øl. De fikk også slippe opp fra kjelleren og ble plasert i en salong i annen etasje. Utenfor sendte Haddads menn en rekke skuddsalver opp i luften ved rommet hvor de fem satt.
Ved 17.30-tiden, etter fem timers varetekt, ble de fem sluppet løs og fikk dra tilbake til sine avdelinger. Bringslimark og Sundby måtte imidlertid tilbake til Taibe og hente den ene bilen, og under transporten fra Marjayoun til Taibe fikk Bringslimark en geværpipe under haken med beskjed om at han bare hadde fem minutter igjen å leve! Til alt hell bare en tom trusel, men ubehagelig nok.
Alt utstyret på lastebilen var losset, og mannen som passet på dette var en israelsk offiser, som virket som mellommann mellom israelerne og Haddad. Mannen var sivil, men det var for øvrig samme mann som deltok på møtet mellom Haddad og lederen for den 600 mann store libanesiske hæravdelingen, da libaneserne forsøkte å komme seg gjennom Haddads område den 31. Juli.
Opplevelsen var et lite hyggelig minne for gislene, og varslet om at vi kunne vente oss hva som helst fra hvem som helst i dette området.