Veterannett - Hvorfor er vi i Afghanistan

I sitt innlegg i BA 22. august setter Erling Gjelsvik frem en rekke uriktige påstander om hvorfor norske styrker er i Afghanistan, samt hevder at jeg ikke vil vedgå hva dette handler om. Den internasjonal sikkerhetsstyrken i Afghanistan, ISAF, er Norges og også NATOs viktigste utenlandsoperasjon og vi har over 600 norske soldater i Afghanistan. Som forsvarminister er noe av det jeg har brukt aller mest tid på nettopp å diskutere hva dette handler om og hvorfor innsatsen personellet vårt gjør er så viktig.

Klippet fra regjeringe.no. Artikkel av forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i Bergensavisen 26. august 2009.

La meg begynne med hva dette ikke er. Gjelsvik mener vi deltar i en invasjonskrig, at det handler om primitiv makt og at vi er i Afghanistan fordi den norske befolkningen har slukt en oppfatning om at det som er bra for USA, er bra for resten av verden. La meg minne om at vi er i Afghanistan fordi FNs sikkerhetsråd gjentatte ganger har fastslått at situasjonen i Afghanistan er en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Norges engasjement i Afghanistan er derfor basert på et utvetydig mandat fra verdenssamfunnet gjennom FN, foruten en invitasjon fra den folkevalgte afghanske regjeringen, som har bedt oss om bistand til å skape fred og stabilitet for det afghanske folk. Dersom Afghanistan ikke utvikler seg i en positiv retning, risikerer vi at landet igjen blir et arnested for terrorister. Det vil i så tilfelle bli et internasjonalt problem, som også kan få store konsekvenser for oss i Norge. Vi er i Afghanistan fordi vi ser at en utvikling som er bra for det afghanske folket, også er bra for verden og for oss her i Norge.

Det var med denne bakgrunnen at Sikkerhetsrådet i 2001 autoriserte etableringen av ISAF. ISAFs mandat er å bidra til å yte assistanse til afghanske myndigheter, og derigjennom legge til rette for stabilitet og utvikling i landet.

Norge har et spesielt ansvar for Faryab-provinsen, hvor soldatene i stabiliseringslaget vårt gjør en formidabel innsats. Men så snart det er forsvarlig ønsker vi å overlate hovedansvaret for sikkerheten i Faryab til afghanerne selv. Vi ønsker at de afghanske styrkene skal bli i stand til å lede alle operasjoner på egen hånd, og at de norske soldatene kun skal ha en støttende rolle. Samtlige operasjoner vi deltar i foregår i tett samarbeid med afghanerne, og en stadig større andel av soldatene våre arbeider med å lære opp og trene afghanske sikkerhetsstyrker, for å sette dem i stand til å ivareta sikkerheten i sitt eget land.

Gjelsvik påstår også at innsatsen vår i Afghanistan er markedsført som et feministisk prosjekt og at Taliban måtte bekjempes primært for at jenter skal få gå på skole. Jeg skammer meg ikke over at 2,5 millioner jenter vil gå på skolen i slutten av 2009, mens ingen jenter fikk skolegang for fem år siden. Jeg unnskylder heller ikke at det gledet meg å se alle kvinnene som deltok i valget forrige uke, som ville vært utenkelig for et tiår siden. Jeg er stolt over at vår sivile og militære innsats i Afghanistan har bidratt til at 90% av landets befolkning i dag har tilgang til helsevesen, mot 10% i 2001. Det at situasjonen til millioner av afghanske kvinner er blitt bedre etter Taliban er viktig i et likestillingsperspektiv og av demokratiske grunner. Men det er ikke minst også viktig fordi vi har mye større muligheter til å lykkes med å bygge opp et godt styresett og et stabilt samfunn dersom både menn og kvinner kan bidra til og ha glede av en slik utvikling.

Gjelsvik har rett i at det er utviklingstrekk vi ikke er glad for. Blant dem er innføringen av den mye omtalte kvinneloven som skal gjelde for shia-muslimer, og amnestiet for krigsherren Dostum. Men det å bygge opp et velfungerende samfunn og demokrati er både tidkrevende og vanskelig, særlig i et land som har vært preget av krig og uroligheter i mange tiår. Likevel er det ikke slik at disse tilbakeskrittene betyr at vi vil gi opp kampen for å skape fred, sikkerhet og stabilitet for det afghanske folk. Blant annet har vi arbeidet for at NATO skal legge sterkere press på afghanske myndigheter når det gjelder kvinneloven. Forrige uke sendte NATOs nye generalsekretær, Anders Fogh Rasmussen, selv et brev til president Karzai, hvor han uttrykker Alliansens bekymring over denne lovgivningen, og understreker viktigheten av at Afghanistan utvikler seg i en retning som er i tråd med internasjonale menneskerettigheter og normer. Det er nettopp derfor vi er i Afghanistan – for å sikre en god utvikling for det afghanske samfunnet.