Veteransatsingen i Norge har kommet et stykke i riktig retning de siste årene. Det er ingen festtale, det er fakta. Regjeringens tverrdepartementale handlingsplan, «I tjeneste for Norge», har lagt opp til en helhetlig veteransatsing som er ganske unik. Hovedhensikten med veterankonferansen i forrige uke var at de ulike aktørene som er involvert i handlingsplanen – sivile etater, Forsvaret og veteranorganisasjonene – i det åpne offentlige rom skulle fortelle om sitt arbeid, og ikke minst deres syn på veien videre. For det er helt klart at vi fortsatt har en vei å gå. Det er også fakta, illustrert av historiene til Paul Smines og andre enkeltveteraner som er merket av krigen.

 

Forventningsstyring er viktig, som også administrerende direktør i Statens pensjonskassse, Finn Melbø, var inne på i sitt innlegg på veterankonferansen. Selv om de ulike etatene nå samarbeider godt, og det gjøres en massiv jobb for å øke kunnskapen om veteranene blant nøkkelpersonell i etatene, vil det ta tid før effektene når ordentlig ut i de utøvende ledd.

 

For oss i Forsvaret er det viktig å hele tiden forbedre seleksjon, opptrening og oppfølging av personellet vi sender ut. Det gjør vi med bakgrunn i tidligere veteraners erfaringer og forskning – forskning som for øvrig viser at levekårene til veteranene generelt er svært gode. Noe som betyr at det burde være mulig å følge opp den relativt lille andelen som har utfordringer på en bedre måte enn vi klarer i dag. 

 

Det vi gjør i dag handler om nye veteraners livskvalitet om 20-30 år. Det er en dyrekjøpt erfaring veteraner fra tidligere operasjoner har lært oss. Forsvarets fokus på våre nåværende og fremtidige soldater betyr ikke at vi nedprioriterer gamle eller skadde veteraner, tvert imot. Forsvarets åpne dør for veteraner er et kontaktpunkt for råd og veiledning uansett når du har tjenestegjort. Ja, det er riktig at vi kun driver med råd og veiledning – men vår erfaring er at mange setter pris på dette tilbudet. Det er også riktig at det er sivil helsetjeneste som skal behandle veteranene som trenger helsehjelp, selv om Nasjonal militærmedisinsk poliklinikk tar imot alle veteraner som ønsker en time, som et lavterskeltilbud.

 

Det viktigste Forsvaret kan gjøre for skadde veteraner, eller veteraner med andre problemer, er likevel ikke gjennom Forsvarets egne tilbud. Det viktigste vi kan gjøre er å spille det sivile hjelpeapparatet godt. Det er jo de som forvalter tjenestene veteranene skal nyte godt av. Samarbeidet mellom etatene, hvor også veteranorganisasjonene spiller en viktig rolle, er et prioritert område for Forsvaret. Dette samarbeidet er et langsiktig prosjekt, og vi må hele tiden søke å forbedre oss. Derfor vil jeg som veteraninspektør være takknemlig for alle gode, konkrete forslag til hvordan Forsvaret kan spille sivile etater bedre. Og etter hva jeg hørte på veterankonferansen tror jeg mine sivile kollegaer er like åpne for forslag.

 

Jeg tror veterankonferansen var viktig fordi vi fikk en god anledning til både å anerkjenne veteranene og å utfordre oss selv. Det aller viktigste, tror jeg, var likevel at vi fikk vist fram den unike erfaringen og kompetansen veteranene sitter på. Og la det ikke være tvil: Alle veteraner sitter på unike erfaringer. Og, som Bergens ordfører, Trude Drevland, sier – vi trenger deres kompetanse og erfaring.