Situasjonen i syd-Libanon var av en slik art, at det ganske snart ble reist krav fra soldatene om risikotillegg -eller ulempetillegg som man valgte å kalle det. Til stadighet ble det skutt i vårt område, vi hadde også trusler om kidnapping hengende over oss, noe som også skjedde. I tillegg til dette hadde vi den evindelige minefaren, og vi følte oss aldri trygge når vi måtte forlate en oppmerket vei.

En annen ting som irriterte soldatene sterkt, var at man ikke fikk subsidierte flyreiser hjem, eller at man ikke fikk benytte militærfly på permisjonsreiser. Det var kun soldater og befal med velferdspermisjon som kunne benytte militærfly, men mot slutten av FN-tjenesten ble det frigjort plasser på flyet for vanlige permisjonsreiser. Og vi fikk også tilbud om en viss sum i form av reisetilskudd for permisjonsreiser. Det var bare én ulempe med å få plass på militærflyet hjem. Som regel var det ikke plass ledig når man skulle tilbake til Libanon fordi flyet var fullastet med materiell, og man ble da nødt til å benytte sivilfly. En enkeltbillett til Beirut kostet omkring 2 500 kroner, men for å få turen så rimelig som mulig kjøpte soldatene en såkalt besøksreise til Israel - tur retur og en ukes opphold for 1540 kroner. Ukesoppholdet og returreisen var det ingen som kunne benytte seg av, men man sparte i hvert fall 1000 kroner ved å bruke dette tilbudet.

1 løpet av seks måneders tjeneste opparbeidet vi 15 permisjonsdager, og som regel ble en kortere del av ferien tatt i Israel, mens langpermen ble benyttet til å reise hjem. Å komme hjem på permisjon og slappe av i rolige -og kjølige - omgivelser gjorde godt. Ja, for en del av soldatene gjorde dette så godt at de ikke ville reise tilbake til Libanon, og det oppsto derfor en del disiplinærsaker som følge av at soldater uteble fra tjenesten.

Lønnen var det en del snakk om, mange mente de tjente for dårlig i forhold til sin sivile lønn, og det kan nok være korrekt. Men dårlig lønn hadde soldatene likevel ikke. En menig soldat i den norske FN-styrken var i lønnstrinn 5 i Statens regulativ, det vil si 4 074 kroner. Når alle tillegg var utbetalt kom en gift soldats bruttolønn opp i 8 128 kroner i måneden, mens en ugift soldat hadde 7 258 kroner. Statssekretær Johan Jørgen Holst la frem et regnskap som viste at om soldatene skulle hatt tilsvarende netto utbetaling hjemme, ville bruttolønnen ha ligget på omkring 170 000 kroner i året. Ifølge samme utregningsmetode måtte for eksempel bataljonssjefen hatt en hjemmelønn på 500 000 kroner for å oppnå den netto han hadde i syd-Libanon. Denne utregningsmetode ble blankt avvist av soldatene.

For øvrig var nok soldatene stort sett fornøyd med sin lønn, selv om de fleste ønsket seg et noe høyere risikotillegg. Men kjøpekraften var det likevel intet i veien med. I bataljonens kantine gikk salget meget godt, og artikler som fotoutstyr, smalfilmopptagere og fremvisere, kalkulatorer, radio med kassett og tv-skjerm gikk som varmt hvetebrød. På to timer en lørdag kjøpte soldatene kapitalvarer for nærmere 80 000 kroner, og en dagsomsetning i kantinen på 200 000 kroner var ikke uvanlig!